En mann fant en gang en kokong, hvor en sommerfugl akkurat
hadde begynt på den strevsomme kampen for å bryte seg fri. Mannen satt
fascinert og betraktet dette naturens drama i flere timer. Men så skjedde det
ingenting på en lang, lang stund. Det virket som om sommerfuglens krefter hadde
tatt slutt, og at den var ute av stand til å komme seg det siste stykket ut av
kokongen.
Mannen ville gjerne hjelpe den kjempende sommerfuglen, så han hentet
en saks og klippet forsiktig opp den siste biten av kokongen som hindret
sommerfuglen. Nå kunne sommerfuglen frigjøre seg uten problemer. Men kroppen
var hoven og vingene små og innskrumpede. Mannen ventet og ventet på å få se at
vingene ble store, fargerike og vakre, i stand til å bære kroppen. Men det
skjedde ikke. Sommerfuglen fortsatte å kravle rundt på bakken resten av livet,
liten og puslete.
Det mannen ikke hadde forstått, var at kampen i kokongen var
nødvendig for sommerfuglen. Gjennom å slåss, ville væske bli presset fra
sommerfuglens kropp og ut i vingene og de ville vokse seg sterke, slik at den
var klar til å fly når den ble fri.
Det hender vi ønsker at vi kunne gått
gjennom livet helt uten å møte noen vanskeligheter eller motgang. Men et liv
uten kamp ville gjort oss handikappet, svake og sårbare. Vi ville aldri blitt
så sterke, stolte og stødige som møtet med hverdagens utfordringer kan gjøre
oss. Og vi hadde aldri lært å fly...
